”Noen tror det ikke nytter, andre kaster tiden bort med prat…”

Jeg er redd for at jeg ville endt opp i denne kategorien mennesker innenfor Lillebjørn Nilsen-terminologien. Det er ikke det at jeg tviler på at vi står dypt i vår egen møkk her på jordkloden, og at vi definitivt burde foreta oss et eller annet. Det er heller ikke det at det er så vanskelig å se hvilke tiltak som kunne ha hjulpet, hvis vi hadde gjennomført dem globalt.

Problemet er lokalt. Problemet er meg. Jeg er skikkelig, skikkelig lei av å ha dårlig samvittighet hver gang jeg glemmer handlenettet når jeg skal på Rimi, når jeg kjøper FirstPrice i stedet for økologisk, kortreist, etisk og frittgående, skrur opp radiatoren i stedet for å gå rundt med ullgenser inne, kjøper billige bomullsgensere på H&M, leser papiravis i stedet for nettavis, drikker coca-cola, bytter mobiltelefon, osv, osv. Jeg er så lei av den dårlige samvittigheten som følger med det å være en helt vanlig forbruker at jeg nesten ikke orker å ta debatten inn over meg i det hele tatt. Jeg føler at jeg får utslett hver gang jeg blir oppfordret til å redde verden gjennom å la alle måltider bestå av ingredienser som kan kokes sammen i èn kjele og slik spare strøm. Eller å kjøpe produkter som er stygge, vonde og ukomfortable, men med merkelappen ”etisk” klistret utenpå. Jeg er ferdig med den glade idealistiske lykkerusen av å bruke organisk shampo.

Samtidig finnes det ting jeg gjør helt av meg selv, frivillig, uten å ofre en tanke på dommedag, som faktisk er midt i det miljømessige smørøyet. Å sy om gamle klær, containerdykking, gratismarkedet på finn.no, loppemarked, ombygging og redesign av ting man kommer over tilfeldig og gratis er kjempegøy. Hvis jeg har penger til det vil jeg mye heller spise frittgående gårdshøne enn svidd Rimibroiler. Selvfølgelig. Det smaker jo mye bedre. Og å ha på seg et plagg man har laget selv og som man er fornøyd med, i tillegg til at det var gratis, føles ti tusen ganger bedre enn noe jeg har kjøpt på H&M. Det eneste jeg tror kunne spolere den følelsen, var hvis jeg hadde gjort det for å bøte på den dårlige samvittigheten…

Så hva skal til for at jeg kan komme over aversjonen min mot det ”korrekte”? Hvordan finne en livsstil som åpner for å faktisk gjøre noe konstruktivt med tingenes tilstand, uten å føle seg ”tvunget”? Jeg har en liten hunch på produkter og aktiviteter som er verdifulle og meningsfulle i seg selv, og ikke på grunn av emballasje av god samvittighet. Forslag? Kommentarer?